Har vi mistet øyekontakten? 5. august - 2007

Her om dagen så leste jeg en bok om barneoppdragelse. Den handlet om grunnlaget for all barneoppdragelse, nemlig kjærlighet. De fleste foreldre elsker barnene sine oppriktig, men den tragiske sannheten er at langt flere barn enn vi tror ikke føler seg elsket.

Hvordan kan det ha seg at 1000-vis av tenåringer sier at de ikke kjenner seg elsket av mor og far, når sannheten er at de er høyt elsket?

Boken jeg leste tok for seg 4 faktorer som må til for at barnet skal føle seg elsket, og den ene faktoren var øyekontakt.

Mange foreldre er rett og slett for opptatt med ting og tang, og de har ikke tid til å sette seg ned å se barnet dypt inn i øynene når de snakker med det. Ubevisst vil barnet oppfatte “vil du ikke se på meg? Er det noe galt med meg?”.

Kanskje vi rett og slett må sette ned tempoet litt og ta oss tid til å se barnene våre dypt inn i øynene, gjerne med smil og gode ansiktsuttrykk. Det er en av de 4 grunnleggende måtene vi kan fortelle våre barn at vi elsker dem, slik at de føler det.

Redd for å gå? 4. august - 2007

Min datter er nettopp fyllt 13 måneder nå, og hun elsker å løpe rundt i gangene våre. Det vil si når hun får lov til å holde meg i fingeren min. Hun har enda ikke tatt sitt første skritt. Jeg vet at hun kan, men det vet ikke hun. Når jeg gir tegn til at jeg vil slippe henne får hun total latterkrampe og detter ned på gulvet i latter (hun syns visst det er ustyrtelig morsomt og bli sluppet, hun vet jo at hun alltid vil bli tatt i mot :-). Men å slippe seg å gå selv det tør hun ikke. Stresser jeg med det? Å langt i fra! Jeg nyter hver dag med henne (og kona).

Hun tør enda ikke slippe seg, selv om hun egentlig kan klare det. Det minner meg litt om meg selv. Det er så utrolig mange ting som jeg vet at jeg kunne ha klart, men som jeg enda ikke har fått meg til å gjøre. For eksempel så fikk jeg en av mine livretter i dag, ostekringle, laget av min mor. Jeg har aldri lagd det selv. Hvorfor ikke? Jeg vet jo at jeg sikkert hadde fått det til om jeg hadde prøvd. Jeg tror grunnen er simpelthen at jeg aldri har gjort det før. Jeg har bestemt meg for at når jeg kommer hjem, så skal jeg lage en ostekringle helt selv. Uten at mamma må holde meg i handa. Så kan jeg og Christina (datteren min) streve side om side, hun med sine første skritt, og jeg med min ostekringle.

Hva har du aldri gjort før, men som du sikkert hadde fått til om du hadde prøvd? Det vil jeg gjerne høre! Og ikke bare hva du aldri har gjort før, men hvordan det gikk da du prøvde

Lykke til!

PS: Jeg trenger at noen ønsker meg lykke til også